Læreren må sannelig ha kunnskap om mange ting i dag. Noen hevdet en gang at dette er utøvelsen av det umuliges kunst. Læreren skal ha kunnskaper om elevens forutsetninger for å lære og samtidig kunne tilpasse dette til hver enkelt elevs forutsetninger for å tilegne seg kunnskap.
Men vi har jo så forskjellige måter å lære på og dette gjelder både barn og voksne. Noen lærer best “med ørene” og gjør bruk av såkalt auditive læringssstrategier. Disse elevene har godt utbytte av lærerens “foredrag” der de selv kan få delta aktivt med kommentarer og innspill. Disse elevene er ofte lik læreren og tar gjerne over lærerrollen om de får mulighet til det. Andre elever lærer gjennom det de ser og trenger visuelle stimuli for å kunne tilegne seg kunnskap. Disse elevene har ofte godt utbytte av den tradisjonelle klasseromsundervisningen der læreren “regjerer” foran tavla. Noen elever lærer gjennom hendene og trenger mer taktil stimuli. Disse elevene trenger mer praktisk tilnærming til fagene. En svært sårbar elevgruppe er de som lærer best gjennom å bygge kunnskap på egne følelser. Akkurat som den taktile eleven kan det kinestetiske barnet være vanskelig å fange opp via den tradisjonelle/konvensjonelle undervisningen.
Så et sentralt spørsmål: Hvordan i all verden skal det digitale klasserommet se ut mht til de ulike behovene?
Det gjøres nå et omfattende arbeid med standardisering av blant annet digitale læringsressurser gjennom et såkalt Kvalitetsrammeverk for digitale læringsressurser (DLR), og det blir spennende å se hva som kommer ut av dette. Men jeg tror skolen må være med som arkitekter og konstruktører når det digitale læringsrommet utarbeides. Om man bygger den digitale skole uten kunnskapen om utøvelsen av “det umuliges kunst”, tror jeg det kan ta like lang tid for pedagogene å innta det digitale læringsrommet som vi har brukt på å innføre digitale læringsressurser i skolen til nå siden innføringen av L97 på midten av 90-tallet.
