Av og til må man virkelig spørre seg om hva vi utsetter barna våre for. Jeg har ikke jobbet i skoleverket det siste året, men følger opp en elev på ettermiddagstid en gang i uken. Tida i barneskolen har vært vanskelig og trøblete for denne gutten, både faglig og sosialt. Jeg hjelper ham med lesing, skriving og matematikk.
“Per” er en veldig flott fyr, smart og kjapp i hoderegning, men han har vanskeligheter med å konsentrere seg. Det er vanskelig for ham å hente innholdet ut av den teksten han har lest og vi bruker en del tid på å repetere og plukke opp begreper som trenger forklaring.
For en stund tilbake hadde Per fått en internettoppgave. Jeg lot ham logge seg på nett og videre inn på Fronter for å finne oppgaven. Det viste seg å være en oppgave i geografi og Per skulle plassere landene i Asia på et “blankt” digitalt kart over nevnte verdensdel. De eneste holdepunktene han hadde var navnene på hovedstedene i hvert land.
Jeg lot ham sitte i egne tanker en stund mens han studerte oppgaven. Jeg ville gjerne se om han hadde fått noen instruksjoner fra lærer om hvordan han kunne løse oppgaven, eller om han hadde noen egne strategier på lur. Etter hvert som fortvilelsen bredte seg i ansiktet hans skjønte jeg at han ikke visste hva han skulle gjøre.
Jeg tenkte for meg selv: “Så typisk!” Det kan godt hende at Per har fått både en, to og tre instruksjoner på skolen om hva han skal gjøre, men likevel satt han der uten den fjerneste anelse om hva som var opp eller ned på dette kartet. Så tenkte jeg: Hvordan har læreren vurdert Pers forutsetninger for å kunne løse denne oppgaven?
Dette var en “umulig” oppgave for Per og nok en stor tapsfølelse var under oppseiling. Jeg kunne se at han var skuffet og på en måte litt ydmyket overfor meg, fordi jeg kunne se hans utilstrekkelighet. Vi har alle våre svakheter og hull i kunnskapen ett eller annet sted. Derfor trenger vi strategier for å overleve i den digitale jungelen. Det eneste jeg gjorde var å bokmerke Wikipedia og Store norske leksikon (SNL) for ham, gi ham noen tips om søk og vips så ble denne oppgaven løst i en fei.
Vel, riktig så enkelt var det ikke. Asia er et stort kontinent og svært vanskelig å orientere i når man bare kommer “snublende” inn i verdensdelen. Men under kyndig veiledning mot sør, nord, øst og vest så gikk det bra til slutt, selv om oppgaven krevde nesten alt Per hadde av krefter og tålmod.
Men så tenker jeg: Hva er det vi gjør? Vi har kraftfulle PC-er, internett og fantastiske oppslags og læringsressurser som vi bare kan øse av. Hvorfor kopierer vi voksne de samme kjipe oppgavene fra geografiboka over til et webgrensesnitt og tror vi har gjort jobben.
Mitt lille hjertesukk til slutt: Tilpasset undervisning er ikke bare et prinsipp som gjelder i “klasserommet”, vi må komme dit hen at den samme utfordringen ligger i måten vi legger til rette undervisning og leksegjøring på web.
