Jeg har det siste halvåret fulgt opp en gutt med lekser en time i uken på ettermiddagstid. “Per” skal nå opp i ungdomsskolen til høsten. I løpet av dette halvåret har jeg fått flere aha-opplevelser av hvordan hverdagen fortoner seg for en gutt med konsentrasjonsproblemer, lærevansker og sosiale utfordringer. Ut fra det jeg har observert og erfart mht til Per er at han er smart, han kommuniserer godt og vil gjerne fortelle om det som opptar ham og han har en sterk vilje. Han står nå altså i overgangsfasen der han skal over fra barneskolen til ungdomsskolen, og han kan ikke lese og skrive skikkelig. Det mest kritiske er at han fortsatt leser mekanisk og har derfor vanskeligheter med å tolke begreper og trekke ut viktig informasjon av tekster.
Selv om det er bøttevis av håp for gutten, har jeg ofte tenkt når jeg har sittet sammen med Per at dette er skikkelig krise. Jeg har selvsagt ikke gitt uttrykk for dette overfor ham, for her gjelder det å bygge på det som er av evner og kunnskap. Men jeg har spurt meg selv hvordan har dette kunnet skje? Hvorfor tillater vi fortsatt at vi utdanner barn og ungdom til et stadium faretruende nær grensen til analfabetisme?
Funksjonell analfabetisme
Funksjonell analfabetisme er et relativt nytt begrep. Når tale- lese- og skriveferdighetene begrenser et menneskes mulighet til å ta vare på sine rettigheter og plikter i samfunnet, kan en si at dette mennesket er en funksjonell analfabet.
(Prosjektoppgave, Bård Aune, -96/97)
Manglende lese- og skriveferdigheter kan få store konsekvenser for den enkelte, men har også en samfunnsmessig skyggeside. Mange mennesker blir eksludert fra studier og en akademisk karriere, mange har vansker med å komme seg inn i jobbmarkedet, andre har store vansker i gjennomføre arbeidet sitt på en skikkelig måte. Det får også konsekvenser for de som gjerne vil stifte familie. Det viser seg gjerne at problemene går i “arv”. Foreldre får problemer med å følge opp skolearbeidet til sine barn og får kanskje problemer i sin kommunikasjon med skole og myndigheter. I det innerste mørket av denne skyggesiden finner vi de som sliter med rusproblemer, angst og kriminalitet. Menn med manglende lese- og skriveferdigheter er overrepresentert i fengelsstatistikkene.
Manglende ferdigheter mht til lesing og skriving får altså store personlige følger og gir samfunnsøkonomiske utslag. Gjennom TV-serien “Kan ikkje lese, kan ikkje skrive” har vi virkelig fått se hvilke konsekvenser utdanningsstystemets manglende evne til å utdanne en stor gruppe mennesker i England kan få. Phil Beadle viser i denne TV-serien at det handler om metode og at man må vise en genuin interesse og uttrykke et ønske om at eleven skal lære. Man kan ikke forlange at alle norske lærere skal ha de samme evnene som Beadle, derfor må vi nok se mer på bruk av metoder.
I Norge har vi ikke satset så sterkt på begynneropplæringen i lesing og skriving som i andre land. Vi har hatt prosjekter på gang, men når vi i dag ser resultatene, må vi kunne konkludere med at innsatsen fram til nå har vært pinglete.
New Zealand påstår at de har redusert den funksjonelle analfabetismen ned til nesten null og forskere der stiller seg spørsmål om dysleksi i det hele tatt er en diagnose. Den såkalte New Zealand-metoden og reading recovery gir gode resultater og mange skoler her i Norge har etter hvert tatt inn metoden inn i sin pedagogikk. Det jeg frykter er at de lokale tilpasningene på skolene ikke vil gi de resultatene vi håper på. Jeg ser i hvert fall mht til Per at han trenger oppfølgning en til en slik den nevnte metoden krever, men mht innføring av metoden i skolen blir jo da et spørsmål om ressurser, prioriteringer og økonomi. Ikke sant Herr Minister?
Minner bare om Stoltenbergs uttalelse om at målet er at Norge skal bli verdens beste utdanningsnasjon. Men vi blir ikke bedre enn det svakeste leddet i kjeden. Men den leksen er det Per og andre som står i samme situasjon som ham som må lære.
