Dette er langt fra noe nytt fenomen i grunnskolen. Lærerne er under press fra mange kanter, ikke minst fra eleven selv. Denne arbeidsgruppen har alltid måttet tåle alvorlige trusler, våpenbruk og vold. Så hva gjør man med den voldelige eleven? Dilemmaet rektor står i mht barnet er åpenbart: Kan man politianmelde et barn?
Rektors dilemma på den andre siden er ikke noe mindre: Hva er arbeidsgivers ansvar når den ansatte blir utsatt for vold og trusler? Er psykisk og fysisk vold til syvende og sist bare en del av jobben som lærere må tåle og takle?
Det har vært en interessant debatt lokalt her i Trondheim i den siste tiden der flere parter har vist sine prinsippielle holdninger, selv om Trondheim kommunes retningslinjer fra 2006 er krystallklare.
| “3. | Straffbare forhold |
| Dersom det foreligger mistanke om straffbare forhold, skal skolen be om politiets bistand til å gjennomføre kontroll eller andre tiltak. |
| Dette gjelder forhold som tyveri, skadeverk, vold, trusler, tvang, narkotika, rasistiske utsagn og handlinger, seksuell trakassering, sjikane på grunn av religion eller livssyn og lignende. |
| Elevens foreldre/foresatte skal så vidt mulig varsles muntlig samtidig som politiet anmodes om bistand. Foreldre/foresatte skal uansett varsles skriftlig om at det er søkt om politiets bistand. |
| Straffbare forhold skal anmeldes til politiet.” (www.lovdata.no)
|
En ting er diverse politikeres holdninger i slike saker, en annen ting er rektorenes egne holdninger. Rektoren står ihht lovverket i en særstilling etter som det er henne som signaliserer hvordan retningslinjene skal etterleves; hun holder på mulighetene for å sette i gang tiltak og eventuelle sanksjoner. Hvordan kan det fortsatt ha seg slik at lærere som blir utsatt for vold ikke opplever støtte og beskyttelse av sin arbeidsgiver? Hvorfor rapporteres ikke vold overfor pedagogisk personell inn til kommuneledelsen? Hvorfor håndheves ikke retningslinjene slik våre politikere har bestemt? Kan man si at en rektor som unnlater å gjøre noe med slike tilfeller til slutt ender opp med å være illojal mot alle parter ovennevnte parter, ikke minst det voldelige barnet selv?
Vi vet at belastningen ved det å bli utsatt for vold er stor. Pedagogen står laglig til for vold og trusler fordi han er den som står nærmest eleven i skolehverdagen. Vi vet også at når man først har vært utsatt for vold, så gir dette igjen grunnlag for sykemeldinger og i verste fall uførhet. Vi har altså kunnskap nok om problemet, om omfanget og hvilke konsekvenser vold fører til, så hva er det som hindrer arbeidsgiver i å sette i gang tiltak? (NB: Rektor bør ikke stå alene her. Hun trenger også støtte fra sin ledelse slike tøffe saker).
Vi biter oss selv i halen her, fordi vi ender opp med å stå ansikt til ansikt med våre egne holdninger overfor det voldelige barnet. Mange rektorer signaliserer at de ikke anmelder barn, men ender opp i den andre grøfta ved å forholde seg passive til problemstillingen. Overfor nettopp det barnet vi snakker om, er denne passiviteten barnets verste fiende. Hvordan skal det voldelige barnet forstå at hans atferd er uakseptabel når rektor ikke signalerer hva som er riktig eller galt? Rektor undergraver også lærerens posisjon overfor barnet ved slik passivitet. I slike tilfeller oppstår det et slag pedagogisk og juridisk vakum mellom skoleledelse og pedagogen, der eleven står fritt til å fortsette og ”foredle” sine ferdigheter innenfor bruk av vold og trusler, en kurs i et ungt menneskes liv som blir mer og mer vanskelig å rette opp etter som tiden går.
Signalene vi voksne gir til barnet er svært viktige, men det betyr at alle må spille på samme lag. Det er kanskje på tide at rektorer og ledelse rundt omkring i kommunene melder seg på laget?
