Men hvordan kan det gå så langt at en 4.-klassing har med seg et skytevåpen i skolen? En ting er at gutten ikke burde hatt tilgang til våpenet i det hele tatt. Dette blir et spørsmål om foreldrerollen. Men selve episoden i seg selv viser vel bare at mobbesaker kan få sitt uttrykk med vold. Barn bruker forskjellige strategier for å komme seg ut av vanskelige og håpløse situasjoner. Noen tier om overgrepene og lider over lang tid. Andre blir så fortvilte at de går til det skrittet at de vil beskytte seg mot det som er vanskelig. Men hvordan skal en 4.-klassing forstå hva han skal gjøre?

Det kan være betimelig å spørre om hvor de voksne har vært i denne saken. Om gutten hadde vært omgitt av foreldre, lærere og andre voksne som signaliserte til ham at han kunne føle seg trygg, bli beskyttet og tatt vare på, ville han da hatt behov for å gripe til våpen?

2. INGEN DISKRIMINERING Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten forskjellsbehandling og uten hensyn til barnet og dets foreldres rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse, eiendom, funksjonshemming eller oppfatninger. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres.

(FNs barnekonvensjon, pkt 2)

Vi har nå i den siste tiden fått se en stygg mobbesak i Trondheim kommune. Skoleadministrasjonen i kommunen har redegjort for saken i media, blant annet vist til at flere mobbeofre har blitt flyttet over til andre skoler i alvorlige mobbesaker den siste tiden. FRPs mann i Trondheim har et viktig poeng som fremheves på lederplass i Adresseavisen 18.04., noe kommunen foreløpig ikke har noen oversikt over, nemlig mørketallene. Hvor mange fortvilte foreldre har flyttet barna sine etter en lang kamp med skole og administrasjon? Dahlberg Hauges initiativ er viktig, fordi prinsippene i Barnekonvensjonen og Opplæringslova er krystallklare:  staten skal sørge for trygge læringsforhold. Dvs at skoleeier har plikt på seg til å sørge for barnets trygghet. Er det da riktig å flytte det barnet som blir utsatt for mobbingen?

Grunnene til at vi fortsatt har mobbeproblematikk kan være mange. Mange rektorer og lærere kvier seg fortsatt for å ta tak i mobbesaker. De kan være vanskelige å avdekke, de kan bli svært ubehagelige og kan skape mye støy. Man vil kanskje beholde glansbildet av skolen, og da passer mobbesaker veldig dårlig for imaget. Problematikken rundt mobberen kan være vanskelig. Disse kan selv være ofre. Men et av de momentene jeg tror rettssamfunnet må ta tak i er at alvorlige mobbesaker hittil  ikke har fått noen juridiske konsekvenser for skoleeier.

§ 9a–7 Straff

Med bøter eller fengsel i inntil 3 månader eller begge delar blir den straffa som forsettleg eller aktlaust bryt krava i dette kapitlet eller i forskrifter gitt i medhald av det.

Medverknad blir straffa på same måten.

(§ 9A-7 Straff, Opplæringslova)

Barneombudet påpeker også at barnets rettssikkerhet i skolen ikke er sikret godt nok i og med at mobbesaker og klagesaker på dette feltet hos Fylkesmannen så langt faktisk ikke har fått noen konsekvenser for kommuner og skoleeiere.

Vi har såpass mye kunnskap i dag om hvilke konsekvenser mobbing kan få for et barn, både på kort og lang sikt. En annen ting er de samfunnsmessige konsekvensene. Er det slik at vi trenger rettspraksis mht mobbesaker for å få skoleeiere over hele landet til å forstå hvilket ansvar de har for elevens demokratiske rett til ikke å bli mobbet?

Programmene som mange skoler har satt i verk de siste årene, skulle i utg pkt være en bra gulrot for skolene for å komme i gang med forebyggende arbeid. Men kanskje er det også slik at vi i tillegg trenger å bruke pisk?